Terrifier 1 kom som et grufullt sjokk på en verden som hadde blitt godt vant med kastrerte skrekkfilmer tilpasset det stadig mer politisk korrekte samfunnet. Torturscenene var over-the-top, historien var ikke-eksisterende, og totalinntrykket var “SYKT!”. Med Terrifier 2 var målet enkelt: om den første sjokkerte verda så skulle toeren maltraktere nerver, få kroppen til å sende mageinnholdet i retur, og gjøre nattesøvn til en umulig utfordring.
Skrevet av: Rune Fredstad (kontakt, facebook, instagram)
LEDIGE STILLINGER
Se flere ledige stillinger HER.
Det er i slike tilfeller det er lov å stille seg et spørsmål om manusforfatter og regissør Damien Leone burde ha vært lagt inn, eventuelt buret inne, eller om Terrifier-konseptet er et symptom på menneskets så vel som samfunnets mer forstyrrede sider. Sånn sett har Leone maktet å oppnå noe jeg mistenker/håper han hadde en plan om. Alternativt har han bare senket listen for hva vi mennesker er i stand til å skape så vel som la oss underholde av når vi gir oss over til det primale mørket som åpenbart bor i litt for mange av oss.
Don´t fuck with the clown!
Halloween er endelig over og etter å ha torturert, mishandlet og drept seg igjennom lokalmiljøet, ligger endelig Art the Clown (David Howard Thornton) på obduksjonsbordet etter å ha fått hodet blåst omtrent av. Idyllen skal imidlertid ikke forbli død og rolig så altfor lenge for sponset av mørke krefter tar det ikke lange stunden før Art er tilbake på jobb med all den gørra, blodet, tortuern og likene det innebærer. Alt hjulpet av hans nye partner in crime; ei litta jente spyttet rett ut av helvetet!
Ett år senere gjør Sienna (Lauren LaVera) seg klar til å feire tidenes Halloween, for hva er bedre enn en Halloween-feiring preget av fjorårets ekte halloween-horror? Dette årets Halloween skal imidlertid løftes et helt nytt nivå når Art bestemmer seg for å bli med på feiringen samtidig som det sakte men sikkert går opp for Sienna at hun selv har koblinger til Art; koblinger som sterkt vil redusere antall levende personer på hennes meta-venneliste.
Blir du ikke kvalm, så søk hjelp!
Terrifier 1 var en enkel film: historien hadde ikke mer dybde enn politikers løfter til de eldre og alt handlet om en filmskaper som gjorde alt i sin makt for å sjokkere med det visuelle. Noe Damien Leone klarte med glans! Kritikken haglet, folk besvimte, folk kastet opp, og folk løp ut av kinosalene.
Med Terrifier 2 drar den godeste Leone det hele ikke bare et par hakk lenger, men så drøyt mye lenger at det er betimelig å stille seg et spørsmål om det har noe for seg?
Leone skal imidlertid ha skryt for bruken av praktiske effekter, for det er ikke til å legge skjul på at disse barbariske scenene er så godt gjennomførte at tankene vandrer tilbake til for eksempel Braindead og Evil Dead!
Forskjellen er bare at der de to gjorde det hele enten humoristisk eller filmatisk, så har Terrifier 2 fullstendig mistet det morbide glimtet i øyet som eneren i alle fall hadde i (flertallet av) sine drapsscener og jeg mistenker Leone for å ha innsett at slikt kun fungerer en gang og at han i større grad har vært avhengig av å sjokkere i toeren.
La oss derfor få en ting på det rene med en gang; alt bortsett fra en spesiell scene er innafor. Man skal riktignok være i god kontakt med sitt eget mørke for å faktisk la seg underholde av klovner som spiser på unger, river ut øyne, og torturerer og dreper for fote, men det er hele veien laget ikke verre enn at man med dagens virkelighet, lar det gå. Mulig det sier litt mer om verda vi lever i men..
Terrifier 2 har imidlertid den ene spesielle scenen som alle har hørt om derimot. Jeg tviler ikke ett sekund på at Leone og temaet har hatt det rasende moro når de har skapt dette og sett for seg reaksjonene. Men det er faktisk et spørsmål om vi trenger å se skalpering, flåing, tortur og kannibalisme bare for å ha sett det. For det er noe med oss mennesker; kjører vi fast i 80km så vil vi bli vant med det og gå opp til 90km. Så blir det kjedelig og vi går opp til 100km. Men hvor stopper det egentlig? Og skal vi virkelig få det samme forholdet til tortur på skjermen og påvirker det egentlig vår egen virkelighet?.
Meta-samfunnskritikken blir dessverre kastrert
I en film så preget av blod, innvoller og tortur så fremstår det som lettere surrealistisk å snakke om samfunnskritikk og dybde, men horroren til side så har Terrifier 2 en dypere – dog godt skjult – mening der Leone disker opp med en historie som setter søkelyset på vårt eget samfunn og dets problemer.
Den visuelle horroren har et meta-preg over seg der den nærmest skriker “seriøst folkens, hvorfor ser dere på dette?” mens historien på sin side vandrer innom ungdommers følelse av å stå utenfor og hvordan det kan resultere i den absolutte katastrofe, hvordan vi i dagens samfunn er så opptatt av egen lykke at vi glemmer de rundt oss, og naturligvis kampen mellom det gode og det onde.
Ironisk sett så skulle jeg så virkelig ønske at jeg kunne skrive at dette satt for OM Leone hadde maktet å realisere ambisjonene og sydd dette sammen med det visuelle (og fjerne den ene scenen!) så hadde Terrifier 2 blitt en moderne klassiker.
Dessverre makter aldri Leone og Terrifier 2 å gjøre noe annet enn å legge opp poenget uten å utforske det. Gang etter gang etter gang. Resultatet blir løse tråder i fleng og storylines som føles mer som fyllstoff enn viktig slik de burde ha vært.
Ikke umulig at man enten kunne ha fjernet rundt 40-50 minutter (og en scene), og kjørt en reinspikka slæsher-film, eller eventuelt kuttet ut noen tortur-scener og heller utforsket problematikken den legger opp til videre.
Terrifier 2 er i alle fall et ambisiøst steg på veien
Art The Clown har sitt publikum og med Terrifier 2 vil det neppe bli noe mindre. Menneskets patologiske behov for å pushe grenser gjelder også i filmens verden, og der noen vil se denne fordi at de vil utfordre seg selv, så vil andre se den fordi at de faktisk finner det underholdende. På et eller annet tidspunkt vil de to gruppene muligens smelte sammen, men det får bli en problemstilling for fremtiden.
I undertegnedes øyne fremstår Terrifier 2 som en ambisiøs og schizofren tortur-horror-porno-film som sliter med å finne seg selv så vel som å definere hva den ønsker å være, og dermed ender opp som et salig kaos med mye dødtid, en spesiell scene ingen levende person trenger å se, og vold som mister sin egen presumtivt metaforiske mening. På en annen side så har denne typen horror blitt en egen subsjanger og innenfor denne så er Terrifier 2 skremmende godt utført.
Så får vi bare håpe at Damien Leon makter med Terrifier 3 å samle de løse trådene, fjerne rotet, legge til side behovet for å sjokkeren til det punktet at folk blir kvalme, og sy sammen et moderne horror-mesterverk som faktisk har noe å si; noe Terrifier 2 i alle fall er langt nærmere å klare enn hva Terrifier 1 var.
Vår karakter: 4 av 6
